Reise og helse

NB: Kun veiledende fargekoding. Kontakt oss for eksakt rådgivning

Geografisk vaksinekart

Fargene på kartet gjengir forklaringene nedenfor

Generelt ingen vaksine, men en oppdatering av barnevaksiner hvert 10.år utifra Folkehelseinstituttets anbefalinger. Vaksine mot Tick Borne Encefalitt  vurderes ved spesielle reiser,og ved lengre studieopphold kan meningokokkvaksine  C være aktuell for barn og unge.

Polio, Difteri, Stivkrampe og Hepatitt A, evt. Hepatitt B, Tyfoid og Dukoral.

Som i blå sone: Polio, Difteri, Stivkrampe og Hepatitt A, evt. Hepatitt B, Tyfoid, Japansk Encephalitt og Dukoral.
Andre vaksiner som BCG, MMR, og Rabies kan og vurderes. Malariaprofylakse i enkelte regioner.

Som i gul sone: Polio, Difteri, Stivkrampe og Hepatitt A, evt. Hepatitt B, Tyfoid, Dukoral, Meningokokk og Japansk Encefalitt. Gulfebervaksine* er obligatorisk i største delen av Afrika sør for Sahara og nordlige og indre deler av Sør-Amerika.

Andre vaksiner som BCG, MMR, og Rabies kan vurderes.Malariaprofylakse i de fleste regioner.

*Gulfebervaksine fåes kun på reiseklinikker som har tillatelse til å utstede gulfebersertifikat.

For reisende med kroniske lidelser eller nedsatt immunforsvar kan det være spesielle behov for vaksiner eller andre medisiner under reisen. Denne gruppen reisende kan også ha behov for en egen skriftlig erklæring om hvilke medisiner en bruker fast.

Reiseapotek

Husk at det er viktig å tilpasse utstyr og legemidler til reisefølget. Barn kan trenge andre legemidler og styrker enn voksne.

  • Personlige medisiner. Medtas i orginalemballasje. (evt skriftlig bekreftelse på medbrakte medisiner.)
  • Malariatabletter / myggmiddel / myggnett impregnert med Permetrin
  • Reisesyketabletter
  • Pulver til væskeerstatning (spesielt viktig for barn)
  • Middel mot diaré
  • Forebyggende middel mot feriemage
  • Smertestillende / febernedsettende medikamenter
  • Termomenter
  • Solkrem (UVB faktor 15 eller mer)
  • Solstift med høy faktor til beskyttelse av utsatte steder som lepper, ører, kinnben osv
  • Soleksem / solbrenthet: Hydrocortison 1% eller Eurax
  • Hodeplagg
  • Allergi / kløe: Zyrtec / Ceterizin evt kløstillende salve eller krem
  • Sårpleie: desinfeksjonsmiddel (Klorhexidin 1 mg/ml), kompresser, elastisk bind, plaster
  • Annet: neglesaks, pinsett, prevensjonsmiddel evt kondomer.
  • Tett nese: slimhinneavsvellende nesespray, saltvann til små barn
  • Akti Max hånddisinfeksjonsmiddel, evt desinfiserende våtservietter
  • Evt et ekstra par briller
  • Flystrømper / støttestrømper
  • Ha alltid reiseforsikting eller NAV sitt helsekort lett tilgjengelig. Ved kronisk sykdom bør forsikringsselskapet informeres før avreise.

NB! Blir man syk er det ikke så lett å være sin egen lege. Søk derfor legehjelp hvis mulig

Tips & råd

Trafikkulykker
Trafikkulykker er den viktigste årsaken til alvorlige skader og død hos reisende. Huske bilbelte selv hvor det ikke er påbudt

Alkohol
Alkohol er årsaken til mange ulykker: trafikkulykker, drukningsulykker etc. Dømmekraften svekkes og man tar sjanser som man ellers ikke ville ha tatt. Det kan resultere i seksuelt overførbare sykdommer, andre alvorlige sykdommer, eller man kan også bli rundstjålet. Nyt derfor alkohol med måte.

Husk reiseforsikring
Ingen bør reise til utlandet uten reiseforsikring. Medlemskap i Norsk Luftambulanse kan være et nyttig tillegg, men er ikke nok alene.

Personer med kjente lidelser bør kontakte lege før avreise. De bør også undersøke med forsikringsselskapet om tilstanden medfører begrensninger i forsikringen. Det er nemlig tilfelle med hjerte-/lungesykdommer, psykiske problemer, belastningsskader, misbruk av alkohol eller narkotika, samt en del andre kroniske sykdommer.
Høy alder kan også føre til begrensninger i forsikringen.

TA VARE PÅ HUDEN!

Sårbehandling
I tropiske strøk blir sårinfeksjoner lett mer alvorlige enn her hjemme. Derfor skal de stelles omhyggelig. Sår skal rengjøres først og fremst med såpe og vann. Deretter skal de renses med Klorhexidin eller annet rensemiddel.

Er det allerede blitt rødt rundt sårkanten skal det smøres med Bacimycin salve (evt Fucidin), og dekkes med steril gasskompress festet med plaster. Selv små sår skal taes på alvor, renses og plastres.

Klesdrakt og fottøy
I varmt klima bør klærne være romslige. Bomullstøy er best, tett nylon verst. Lyse plagg gjør varmen mindre plagsom og gjør deg mindre attraktiv for myggen. Hodeplagg bør brukes i solen midt på dagen, ikke minst av barna.

Barn

Diare/Oppkast
Barnets normale behov for væske er 60-100 ml/kg/døgn. (det barnet drikker+væske i mat/grøt.) Når barnet har diaré, taper det mer væske enn normalt og væskebehovet øker. Barn under 1 år har normalt litt større væskebehov; 100-120 ml/kg/døgn.

Det vanligste helseproblemet man møter i Syden/Tropene er diaré (akutt gastroenteritt). Det oppstår som regel fordi barn har fått i seg smitte via mat eller drikke. Små barn som putter mye rart i munnen er mest utsatt. Hygiene er derfor ekstremt viktig under hele oppholdet: vask hendene godt før maten og etter hvert toalettbesøk (ha gjerne med våtservietter!), unngå smittefarlig mat og drikke, også iskrem fra løssalg, skrell frukt og grønnsaker.

Barn blir raskt dårlig av diaré og oppkast fordi de taper mye væske. Har de også feber kan det bli alvorlig etter få timer. Jo mindre barnet er, desto fortere kan en diaré bli alvorlig. Man må sørge for å gi barnet rikelig med drikke for å erstatte væsketapet, vann eller brus er bra. Ved alvorlig diaré bør man gi en salt/sukker blanding, eks: GEM Collet som kan kjøpes på apoteket og skal løses opp i kokt vann, eller man kan koke 1 liter vann tilsatt 1-2 ss sukker og 1 strøken ts salt og drikke det avkjølt. Hvis barnet kaster opp bør det gies små menger væske ofte. Barn som har matlyst kan gjerne få mat, gjerne stoppende mat (ris, kokte gulrøtter, bananer, kjeks og lignende).

Unngå melk og melkeprodukter i noen dager. Mødre som ammer må fortsette når barnet får diaré. De må drikke mye for å produsere nok melk. Et tidlig tegn på at barnet ikke får nok drikke er at bleiene blir mindre våte enn de pleier å være.

Oppsøk lege dersom:

  • Barnet ikke vil ta til seg drikke, har feber og er slapt (nedsatt allmenn tilstand)
  • Barnet har både diaré og oppkast som pågår kontinuerlig, eller hvis det varer ut over ett døgn
  • Det er blod i diaréen
  • Barnet har smerter

Luftveisinfeksjoner
Kan oppstå på grunn av mye bading, fuktighet og varme, og skifte av temperatur. Kle barnet etter forholdene. Unngå for mye bading. Du kan ta med nesedråper eller nesespray for barn (saltvann kan også brukes). Spedbarn har problemer med å suge når de har tett nese.

Forkjølede barn kan få smerter i ørne ved flyreiser. Nesedråper eller spray tatt før avreise vil kunne hindre smerter. Dersom barnet får suge (amme eller suge på flaske/smokk) når flyet letter og lander, unngår det lettere problemer med smerter i ørene.

Malaria
Malaria er en alvorlig sykdom, spesielt for småbarn, derfor bør de ikke reise til områder med Klorokin-resistent malaria. Barn kan bli smittet fra de er nyfødt og skal beskyttes mot myggstikk med heldekkende myggnett. Antimygg-midler skal brukes med forsiktighet hos små barn, kun små menger på bar hud.

Bruk helst heldekkende klær (lange ermer, bukser), som er sprayet med myggspray av samme type som brukes på huden, og myggnett over sengen om natten, gjerne impregnert med Permetrin.

De fleste malariaforebyggende midler kan brukes av barn, i tilpassede doser. Klorokinfosfat kan fåes som mikstur. Oppbevar utilgjengelig for barn!


Gravide

Svangerskap er normalt en periode som ikke skulle medføre begrensninger i kvinnens daglige aktiviteter, inklusiv reiser. Imidlertid kan sykdommer og komplikasjoner oppstå under graviditet som gjør det nødvendig å ta spesielle forholdsregler.

Det finnes områder og deler av verden hvor klima, kosthold og bestemte infeksjonssykdommer kan utsette den gravide og fosteret for fare.

Tilfeller hvor reising frarådes:

  • Tidligere kompliserte svangerskap
  • Reiser til strøk uten tilgang til medisinsk hjelp.
  • Blødning i begynnelsen av svangerskapet.
  • For høyt blodtrykk, tilveksthemming av fosteret, for lite eller for mye fostervann.
  • Flerlingesvangerskap.
  • Sykdommer hos mor som krever spesiell overvåking i svagerskapet (sukkersyke, kroniske hjertekarsykdommer, epilepsi, kroniske tarm sykdommer og lignende).

Områder hvor gravide bør unngå å reise
En gravid bør ikke reise til malariaområder hvis hun ikke er nødt. Hun frarådes absolutt å reise til Klorokin-resistente strøk. Den gravide er mer utsatt for å få malaria i en alvorlig form, og det er økt risiko for abort og dødfødsel.

Malariamedikamentene gir ikke 100% beskyttelse, derfor bør gravide som må reise til malaria strøk være ekstra omhyggelige med å unngå myggstikk ved å bruke myggnett, gjerne impregnert med permetrin, anvende heldekkende klær og myggrepellerende midler.

Gravide kan bruke malaria-tablettene Klorokin og Paludrine.

Gravide frarådes å reise til steder som er over 2500m over havet på grunn av økt risiko for høydesyke.

Selve reisen
Reisen i seg selv kan føre til stress og tunge løft. Ved lange fly- eller bussreiser før gravide økt risiko for blodpropp, og bør derfor bevege seg i midtgangen ca 10min hver time. Støttestrømper kan evt anvendes.

Friske gravide kan ta Albyl 75mg i samråd med legen forut for en lang flyreise, og 2 dager etter. Den gravide bør videre drikke rikelig under flyturen for å hindre uttørring.

Spesielle reise- problemer/sykdommer

Annerledes bakterier og hygiene i utlandet fører ofte til magetarmsykdommer og diaré. Uttørking er spesielt farlig for den gravide. Dette kan føre til økt risiko for blodpropp og morkakesvikt. Rikelig væske er derfor viktig. I tillegg kan diareen i seg selv fremkalle for tidlige rier. Den gravide bør derfor være ekstra forsiktig med mat, drikke kun vann på flaske eller mineralvann, og unngå isbiter. Imodium kan brukes av gravide.
Soppinfeksjoner i underlivet og urinveisinfeksjoner er vanlige plaer i graviditet. I varme strøk kan disse problemene bli svært fremtredende. Kvinnen bør ta med seg medikamenter hjemmefra.

Reisesyke: Metrozin-praparater (Postafen, Peremezin) kan trygt brukes av gravide.

Toxoplasmose er en smittsom sykdom som infiserer moren og kan skade fosteret. Skaden kan være alvorlig og føre til bl.a abort eller hjerneskade. Smittekilden er forurensede grønnsaker/frukt, dårlig gjennomstekt/kokt kjøtt og ekskrementer (spesielt fra katter). Sykdommen er mye mer utbredt i Syd-Europa, Syd-Amerika, Afrika og Asia enn i Norge, men smitterisikoen er likevel meget liten i forhold til annen smutte den gravide utsettes for under reisen.

Den gravide anbefales å ta en blodprøve før utreisen.

  • Hvis prøven viser at hun har antistoffer, er hun beskyttet og fosteret utsettes ikke for smitte.
  • Hvis prøven ikke viser antistoffer, er den gravide og fosteret utsatt, og hun må unngå smittekildene og ha meget nøye håndhygiene. I tillegg må hun oppsøke lege 3 uker etter hun er kommet tilbake til Norge for å ta en ny antistoffprøve. Den kan vise om kvinnen har vært smittet under utenlandsoppholdet. Er den gravide smittet med toxoplasmose kan det taes en fostervannsprøve for å se om fostervannet er infisert. Behandlingen består i så fall av antibiotika og nøye oppfølging med ultralyd. Abort kan være et alternativ før uke 20 i svangerskapet-

Vaksinering av gravide
Svært få vaksiner er benyttet til gravide i større utstrekning. Kunnskap om mulig risiko for fosterskade er derfor begrenset. Derfor ønsker man som hovedregel å unngå vaksinasjon til gravide. Ved stor risiko vil likevel vaksinasjon oftest innebære mindre risiko for mor og barn enn sykdommen det vaksineres mot.

I hvert enkelt tilfelle må derfor smitterisiko vurderes mot vaksinasjonsrisiko. Gammaglobulin mot gulsot (hepatitt A) kan trygt gies til gravide.

Konklusjon
En normal gravid med en tidligere ukomplisert sykdomshistorie kan reise trygt hvis hun tar sine forhåndsregler. Annet trimester (mellom 3 og 6 måned)er den perioden i svangerskapet hvor det er minst komplikasjoner og hvor pasienten er mest velbefinnende.

Ved reise til risikofylte områder bør visse retningslinjer følges. Kvinnen bør alltid ha med seg svangerskapsjournalen (helst oversatt) samt eventuelle medikamenter hun skulle trenge. Tabletter kjøpt i utlandet bør ikke anvendes. Hun bør alltid ha reiseforsikring. Ved sykdom i utlandet bør kvinnen oppsøke lege etter hjemkomst.

Under flyturen
Reise med fly øker den generelle risikoen for blodpropp. Dette kan skyldes en kombinasjon av mye stillesitting, press på samleårene i beina og endret blodlevring i kroppen som følge av det reduserte lufttrykket i flykabinen. Gravide kvinner har generelt en høyere risiko for blodpropp. Det er imidlertid mulig å redusere riskioen for blodpropp effektivt med enkle forebyggende tiltak. Trykkstrømper på beina ( fås kjøpt på apoteket)

Mange er engstelige for at stråling og redusert oksygennivå kan skade fosteret under lange flyreiser. Så langt har dette ikke vist seg å stemme.

Drikk mye vann!

Høydesyke

Det er tydelig at å oppleve verden fra store høyder «høyner» manges opplevelse av turen. Et stadig økende antall turister legger reiser til feriemål som ligger mange tusen meter over havet.

Ved reiser til store høyder er det fare for høydesyke. Allerede i 403 f.Kr. Reiste kineseren Hui Jiao Silkeveien og beskrev høydesyke hos en av sine følgesvenner.

Hvorfor får vi høydesyke?
Oksygenkonsentrasjonen ved havet er 21% og barometertrykket 760mm kvikksølv. Ved økende høyde er oksygenkonsentrasjonen konstant, men mengden oksygen i hver åndedrag reduseres. Ved ca 3500 meter er barometertrykket rundt 470mm kvikksølv. Reduksjonen i oksygen i hvert åndedrag er ca 40%. For å få nok oksygen må vi puste raskere. Å puste raskere øker oksygenkonsentrasjonen i blodet, men den blir ikke like høy som ved havet.

I tillegg vet vi at store høyder kan medføre at væske lekker ut i hårrørsårene og gi hevelse (ødem) i hjerne og lunger.

Hvem får høydesyke?
Det er ingen spesielle faktorer – kjønn, alder eller kondisjon - som disponerer for høydesyke. Noen kan få høydesyke, mens andre ikke plages. De fleste kan stige til 2500 meter uten symptomer.

Grunnsykdom. Personer med kjent sykdom (hjertesykdom, lungesykdom, diabetes, hormonforstyrrelser eller epilepsi) har større risiko ved reiser i høyden og bør diskutere dette med sin fastlege i god tid før reise bestemmes.

Hva er akklimatisering?
Kroppen kan tilpasse seg til høyden, men dette tar tid. Personer som bor på store høyder får blant annet flere røde blodlegemer og kan således ta opp mer oksygen.

Hva er symptomene på høydesyke?
Høydesyke er vanlig. Over 3000 meter vil 75% få milde symptomer. Forekomsten av symptomer er avhengig av høyde, hvor hurtig man har gått opp og den enkeltes følsomhet. Symptomene starter i løpet av 12-24 timer og begynner å gi seg etter tre dagers akklimatisering.

Vi deler ofte inn høydesyke i mild, moderat og alvorlig.

Symptomene på mild høydesyke er hodepine, svimmelhet, tretthet, kortpustethet ved anstrengelse, appetittløshet, kvalme, kuldefølelse og generell sykdomsfølelse. Symptomene er verre om natten og når man ligger. Symptomene hindrer en ikke fra vanlig aktivitet og gir seg som regel i løpet av 2-4 dager hvis en tar det med ro.

Symptomene på moderat høydesyke er kraftig hodepine, uttalt kvalme og brekninger, apati, kortpustethet, søvnforstyrrelser, nedsatt urinproduksjon og redusert koordinasjonsevne («full»). Normal aktivitet blir vanskelig.

Symptomene kan reduseres ved å gå ned et par hundre meter. Hvis symptomene letter ved nedstigning bør en holde seg der i minst tre dager.

Symptomene på alvorlig høydesyke er alle de overfor nevnte symptomer i sterkere grad. Personen er kortpustet i hvile, kan ikke bevege seg ved egen hjelp, synkende bevissthet og tegn på væske i lungene. Umiddelbar transport til lavere høyde er påkrevet.

Hvordan forebyge høydesyke?
Høydesyke kan forebygges på to måter; korrekt akklimatisering og medikamenter.

Akklimatisering:
1. Ikke fly direkte til store høyder. Start turen på under 3000 meter og gå opp.
2. Hvis du flyr til områder høyere enn 3000 meter, hvil i 2-3 dager før videre oppstigning.
3. Videre oppstigning bør ikke skje med mer enn 300 meter pr dag.

Diabetes

Det å ha en kronisk sykdom som diabetes er ingen grunn til å ikke reise for å oppleve nye steder, kulturer og mennesker. På den annen side er det nødvendig å forberede seg litt bedre enn mennesker som ikke har diabetes. Dette gjelder spesielt for deg som bruker insulin eller blodsukkersenkende tabletter.

Før du reiser

  • Skaff deg en SOS-kapsel eller et identifikasjonskort.
  • Sjekk at du har en gyldig reiseforsikring, og at du har med deg Europeisk helsetrygdkort fra trygdekontoret ved reise i Europa. Kortet kan bestilles på www.nav.no
  • Ta med minst dobbelt så mye insulin og andre medisiner som du erfaringsmessig trenger, og bær insulinet i håndbagasjen.
  • Pass på å ta med reservebatterier til blodsukkerapparatet og evt insulinpumpen. Ta gjerne med et blodsukkerapparat i reserve.
  • Det er lurt å ha godt reisefølge som vet at du har diabetes og hva det betyr. Du kan trenge hjelp hvis du får problemer (føling, magesyke og lignende). Reisefølget ditt bør også bære noe av insulinet i sin håndbagasje, i tilfelle din skulle komme bort.
  • Diskuter nøye med legen din hvordan du skal forholde deg dersom du får diaré, oppkast eller feber. Ta med Imodium (mot diaré).
  • Diskuter hvilke problemer som kan oppstå når du passerer tidssoner, og hvorledes dette bør takles. Det lureste er antakelig å bare bruke hurtigvirkende insulin under lange flyreiser, og straks gå over til døgnrytmen på ankomststedet.
  • Snakk med legen din eller ditt lokale vaksinasjonskontor om hvilke vaksiner du trenger. Du finner også fyldige opplysninger på Internett ved Folkehelseinstituttet: www.fhi.no. Gå til vaksiner og klikk frem vaksiner ved utenlandsreiser. Ikke glem malariaprofylakse. Vær ute i god tid!
  • Har du problemer med føttene må du også ta en ekstra prat med legen og fotterapeuten. Det frarådes at man reiser utenlands med fotsår. Har du nedsatt følelsans i føttene må du bruke spesialtilpasset fottøy og aldri gå barbent.

Når du har kommet fram:
De fleste av oss vil leve litt annerledes når vi er ute og reiser. Det er ofte varmere (slik at insulinet suges raskere opp og virker hurtigere), vi spiser annerledes og beveger oss mer. I en slik situasjon er det viktig å redusere insulindosene.

En god tommelfingerregel er å redusere alle dosene med 10-20%, og deretter justere dosene ved hjelp av hyppige egenmålinger de første dagene. I mange av de eksotiske reisemålene er risikoen for mage/tarminfeksjoner (med diaré, oppkast og feber) mye større enn hjemme.

Enkle leveregler reduserer risikoen:

  • Drikk aldri vann fra springen.
  • Velg vann med kullsyre (enkelte steder jukser man også med vann på flaske).
  • Unngå isbiter.
  • Spis kokt eller godt stekt mat.
  • Unngå rå mat uten skall.
  • Ikke spis is eller melkeprodukter.

Insulin
Insulinampuller som er åpnet har en holdbarhet på en måned i vanlig romtemperatur. Kjøleskap er bare nødvendig ved oppbevaring av insulin i lengre tid. Insulinet må imidlertid ikke utsettes for direkte sollys, og det må ikke fryse.

Aktiviteten av vanlig hurtigvirkende insulin reduseres med bare 2% ved oppbevaring ved 25 grader Celsius i ett år. Til og med ved 40 grader tar det 14 uker å miste 5% av effekten.

Når det gjelder NPH-insulin (Insulatard, Humulin, Basal) står det i pakningsvedlegget at det holder i 6 uker ved værelsestemperatur opp til 30 grader. For analogene (Humalog, Novorapid, Lantus og Levemir) skriver de 4 uker. Antakelig er der satt så kort for å være på den sikre siden. Hvis du har mistanke om at insulinet har mistet noe effekt, mål mye blodsukker og juster mengden du injiserer oppover til du får tilstrekkelig effekt.

Ta med deg insulinet inn i flyet, ikke send det med bagasjen (det kan fryse og bagasjen kan komme bort). Ha insulinet og utstyret på to steder også under hele utenlandsreisen, slik at du ikke mister alt hvis håndvesken blir stjålet. Skal du være borte over lengre tid, må du passe på at insulinet lagres i kjøleskap.

Har insulinet vært utsatt for kulde slik at du lurer på om det har frosset, bør du skifte til en en ny ampulle.
De fleste steder i verden vil du kunne få kjøp insulin i større byer, og sykehusene vil ofte ha et lager. Ikke alle steder har alle typer insulin, og noen steder selges det i en annen styrke (40 internasjonale enheter pr ml, i Norge 100 ie pr ml).

I noen land angis blodsukkeret i milligram pr 100 ml, hvis du deler tallet med 18, får du det dy er vant til. Nitti milligram pr 100ml=5mmol.

Føling
Risikoen for føling øker for de fleste som bruker insulin ved reiser. Du må derfor alltid ha med deg druesukkertabletter og sukkerholdig mat. Har du type 1-diabetes og har opplevd svært kraftige følinger eller insulinsjokk, kan det være lurt å ha med seg en glukagonsprøyte som «partneren» din kan sette om du skulle være ekstra uheldig.

Sykdommer

I denne listen er det oppført de vanligste sykdommer en bør ha litt kjennskap til i forbindelse med reiser til andre land.

Smittsomme sykdommer det finnes vaksiner mot

Følgende vaksiner kan man vaksineres mot. Denne listen er ikke komplett, og innholder kun de vanligste sykdommene.

Difteri

Difteri skyldes toksin som dannes av bakterien Corynebacterium diphtheriae.

Bakterien sprer seg ved kontakt- eller dråpesmitte. Inngangsporten er vanligvis luftveiene, men av og til huden. Inkubasjonstiden er 2-5 dager.

Sykdommen forløper vanligvis som en akutt infeksjon i øvre luftveier med dannelse av en fastsittende membran som kan føre til luftveisobstruksjon. Bakterietok­sinet gir celleskade i organer som hjertemuskulatur, nervevev, lever og nyrer.

Dødeligheten angis å være 5-10 %. Halvparten av dødsfallene skyldes myokarditt. Huddifteri gir langvarig infeksjon, begrenset til sår. Vanligvis oppnås ikke beskyttende immunitet etter gjennomgått difterisykdom. 

I Norge var det store difteriepidemier under 2. verdenskrig, og sykdommen forekom endemisk til midten av 1950-tallet. Siden 1960 har det kun forekommet enkelttilfeller, smittet i utlandet eller av utenlandsk smittekilde.

Sykdommen er imidlertid fortsatt endemisk i store deler av verden, og hadde på 1990-tallet et kraftig oppbluss, bl.a. i Russland. Det er ikke lenger noen høy forekomst av difteri i Russland, men tilfeller forekommer fremdeles både der og i nabostater. 

Vaksinasjon
Vaksinasjon mot difteri inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. 

De som er basisvaksinert bør få oppfriskningsvaksine hvert tiende år. 
Oppfriskningsvaksine mot difteri gis sammen med vaksinasjon mot tetanus, eller tetanus, kikhoste og evt. Polio i 1 injeksjon.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/difteri.aspx
Gulfeber

Gulfeber skyldes et virus som overføres ved myggstikk, mellom mennesker (urban form) eller mellom aper og mennesker (sylvatisk eller jungelform). De to formene skyldes samme virus og er klinisk like. Inkubasjonstiden er 2-5 dager. Sykdommen varierer fra uspesifikke symptomer til sykdom som starter plutselig med feber, hode- og ryggsmerter, utmattelse og oppkast, og forløper med varierende grad av nyresvikt, blødningstendens og ikterus. Letaliteten er under 5 % blant lokalbefolkningen i endemiske områder, men kan gå opp i 50 % under epidemier. Sykdommen forekommer grovt angitt mellom 15º nordlig og 15º sydlig bredde i Afrika, Sør-Amerika og Mellom-Amerika.

Vaksinasjon

Behov for internasjonalt sertifikat for vaksinasjon mot gulfeber i forbindelse med innreise i land som krever det. 
Reise til endemisk område. Ved reiser til disse områdene er gulfeber­vak­sinasjon indisert for å oppnå beskyt­telse, selv om vaksinas­jonssertifikat ikke kreves.

Basisvaksinasjon består av én dose. Korrekt satt enkeltdose gir beskyttende antistoffer hos 99 % av de vaksinerte fra 7. dag etter vaksinasjon. 
Bare lege som er autorisert gulfebervaksinatør har anledning til å utstede internasjonalt vaksinasjonssertifikat (se nedenfor). Vaksinasjonssertifikatet blir gyldig 10 dager etter basisvaksinasjon og varer i 10 år. Ved revaksinasjon før 10 år er gått, blir sertifikatet gyldig umiddelbart.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/gulfeber.aspx
Hepatitt A

Hepatitt A-virus (HAV) forårsaker akutt leverbetennelse. Sykdommen ble tidligere kalt epidemisk gulsott eller infeksiøs hepatitt. Smittemåten er vanligvis fekaloral. Smitte skjer vanligvis via forurenset drikkevann eller mat (salater, frukt, annen rå mat), eller ved indirekte kontakt. Det er også mulighet for blodsmitte i den perioden virus kan påvises i blodet (fra 3-4 uker før, til 4-5 uker etter sykdomsdebut). Inkubasjonstiden er 15 til 50 dager, vanligvis omkring 4 uker. 

Forekomsten av hepatitt A er høy i Afrika, Sentral- og Sør-Amerika, Midtøsten og store deler av Asia. Der er det vanlig å gjennomgå hepatitt A i tidlig barnealder. Før og under 2. verdenskrig var hepatitt A vanlig i Norge. Sykdommen begynner med milde allmenn­symptomer, fulgt av en ikterisk fase med mørk urin, lys avføring, appetittløshet og tydelig gul pasient. Virusutskillelsen er høyest siste uke før den ikteriske fasen, og er betydelig redusert 1-2 uker etter sykdomsdebut. Barn under ca. 7 år får sjelden ikterus og oftest kortvarige og milde symptomer eller asymptomatisk infeksjon. Større barn og voksne får oftere uttalt sykdom, og må regne med en rekonvalesensperiode på flere uker til måneder. Mennesket er eneste reservoar for viruset. Dødeligheten er lav, men stiger noe ved høy alder og ved samtidig leversykdom av annen årsak. Infeksjonen fører ikke til kronisk sykdom eller bærertilstand. Gjennom­gått infeksjon gir livsvarig immunitet.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot hepatitt A kan gis som en vaksine før avreise. Vaksine nummer to gis 6-12 måneder senere for å gi langvarig effekt (sannsynligvis livet ut). Det finnes kombinasjonsvaksine som beskytter mot både hepatitt A og hepatitt B. Kombinasjonsvaksinen må gis tre ganger.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/hepatitt-a.aspx
Hepatitt B

Hepatitt B-virus (HBV) forårsaker akutt leverbetennelse som kan føre til kronisk bærertilstand. Viruset finnes hovedsakelig i blod og i kroppsvæsker som sårsekret, sæd og vaginalsekret. Virus et smitter ved blodkontakt (som stikk av blodig sprøyte, piercing3, tatovering3, blodoverføring) og ved seksuell kontakt. Hepatitt B-virus er 100 ganger mer smittsomt enn hiv-viruset4. Hepatitt B-virus kan ikke trenge gjennom hel hud, og det smitter ikke gjennom mat og drikke.

Inkubasjonstiden er fra seks uker til seks måneder, vanligvis to til tre måneder. Om lag 30-50 % av smittede voksne og barn over 5 år får klinisk sykdom, mens ca. 10 % av yngre barn blir syke. Akutt sykdom begynner med influensalignende symptomer, magesmerter, kvalme og oppkast og etter hvert gulsott. Sykdommens alvorlighetsgrad varierer fra subkliniske tilfeller til fulminant sykdom med levernekrose. Dødeligheten er omtrent 1 %, noe høyere hos personer over 40 år. Over 90 % av voksne kvitter seg med viruset innen seks måneder og utvikler immunitet mot hepatitt B.

Mindre enn 5 % av dem som smittes i voksen alder blir kroniske bærere av viruset (HBsAg-positive). Ved smitte i barne­alderen og for personer med Downs syndrom er risikoen for å bli kronisk bærer betydelig høyere (ca. 90 % ved smitte fra mor ved fødselen). Kronisk infeksjon gir vanligvis ingen symptomer. Etter mange år blir noen syke med symptomer på leverbetennelse eller muskel- og leddsmerter. Anslagsvis 15 - 25 % av kroniske virusbærere utvikler levercirrhose eller leverkreft. Hepatitt B-smitte diagnostiseres ved påvisning av virusantigener, antistoffer mot virusantigener og påvisning av HBV-DNA. Den enkelte pasient må følges opp med regelmessige undersøkelser for å overvåke sykdomsutviklingen og tilbys behandling når det er nødvendig.

Forekomsten av hepatitt B varierer betydelig mellom landene. Land med lav forekomst av hepatitt B (< 2 % av befolkningen er bærere av hepatitt B-virus) er for tiden4:

  • Hele Vest-Europa (inkludert Hellas og Kypros)
  • Øst-Europa: Estland, Latvia, Polen, Ungarn, Slovakia, Slovenia og Tsjekkia
  • Nord-Amerika: USA, Canada (unntatt urbefolkning i Alaska, Nord-Canada og Grønland)
  • Latin-Amerika: Argentina, Chile, Cuba og Uruguay
  • Oseania: Australia og Ny Zealand
  • Asia: Japan

I andre land som er mellomendemisk eller høyendemisk er henholdsvis 2-8 % og > 8 % av befolkningen bærere av hepatitt B-viruset.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot hepatitt B kan gis som tre vaksiner. Man bør helst starte vaksinasjonen seks til en måned før avreise, men det er mulig å oppnå god beskyttelse om tidsrommet er kortere. Vaksine nummer tre evt. fire gis 6-12 måneder senere for å gi langvarig effekt (sannsynligvis livet ut). Det finnes kombinasjonsvaksine som beskytter mot både hepatitt B og hepatitt A. Kombinasjonsvaksinen må gis tre ganger.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/hepatitt-b.aspx
Influensa

Det er tre typer influensavirus som kan gi sykdom hos mennesker: A, B og C. Type C har liten klinisk betyd­ning, men type A og B er opphav til større eller mindre epide­mier hvert år. Et spesielt trekk ved influensavirus er at det stadig forandrer seg, dels ved mindre endringer fra år til år (drift), dels ved større plutselige forandringer (skift). Det medfører at immunitet etter gjennomgått sykdom eller vaksinasjon kan ha begrenset virkning.

Influensavirus forårsaker årvisse epidemier i den kalde års­tiden, her i landet vanligvis i perioden november til mars. Omfanget av vinterens epidemi vil avhenge av hvor stor del av befolkningen som har beskyttende immunitet mot virus, og det avhenger av hvor mye virus har forandret seg siden siste se­song. Etter større endringer (shift) vil svært få ha beskyt­telse mot sykdom­men. I slike år opptrer pande­mier, der millioner kan bli syke over hele verden (spanskesyken i 1918, asiasyken i 1957, Hong Kong-syken i 1968).

Typisk sykdom består av akutt innsettende feber med allmenn­symp­tomer som muskel­smer­ter og hodepine. Ofte opptrer også luftveissymptomer eller symptomer fra mage/tarmkanalen. Selv om den er ubehagelig, er sykdommen vanligvis ikke farlig for dem som i utgangspunktet er friske. For personer med visse grunn­sykdommer (særlig hjerte- eller lunge­syk­dommer) og for eldre over 65 - 70 år kan imid­lertid influensa være en alvorlig sykdom, som i enkelte år kan være årsak til en betydelig overdødelig­het. Dødsårsaken er oftest sekundær bakteriell pneu­moni. Primær influensaviruspneumoni er en sjelden komplikasjon med høy dødelighet.

Vaksinasjon

Influensavaksine er først og fremst indisert til personer som risikerer alvorlig sykdom eller død hvis de smittes av influensa.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/influensa.aspx
Japansk encefalitt

Japansk encefalitt er en viral zoonose som overføres til mennesker ved myggstikk. Viktigste smittereservoar er gris og visse vadefugler. Sykdommen forekommer i alle land i Sørøst-Asia, hvor det er anslått at den forårsaker ca. 50 000 tilfeller og flere tusen dødsfall årlig. Det er varierende epidemisk oppblussing i forbindelse med regntid og økende forekomst av vektormyggen. Nord for omlag 17. breddegrad forekommer sykdommen vesentlig fra april til november, lenger sør kan sykdommen overføres hele året. Smitteoverføring er stort sett begrenset til landsbygda, men enkelte tilfeller rapporteres fra byområder hvor det er rismarker og husdyrhold.

De fleste smittede får subklinisk infeksjon eller mild sykdom, men ca. 1 av 200 utvikler encefalitt. Inkubasjonstiden er vanligvis tre til syv dager, sjeldnere opptil to uker. Debutsymptomene er vanligvis plutselig innsettende feber, hodepine og brekninger. Bevissthetsforstyrrelser er vanlig. Etter hvert utvikles nakkestivhet, forvirring, spastisitet og varierende pyramidale og ekstrapyramidale symptomer. I alvorlige tilfeller inntrer lammelser og koma. Ved encefalitt har sykdommen en dødelighet på 25 % eller mer, og neurologiske sekveler opptrer hos nærmere 50 %.

I endemiske strøk rammer sykdommen vesentlig barn under 10 år, mens de fleste voksne har utviklet påvisbare antistoffer. Tilreisende fra andre deler av verden har vanligvis ingen naturlig immunitet mot japansk encefalitt, og alle aldersgrupper er like utsatt for infeksjon. Det foreligger mistanke om at høy alder kan være risikofaktor for å utvikle sykdom etter infeksjon.

De fleste reisende til Asia har liten risiko for å få japansk encefalitt, mindre enn 1/1000 000 per måned ved kortvarige reiser til byer og turiststeder. Risikoen varierer imidlertid betydelig med årstid, sted og reisens varighet, og er høyest for dem som bor i lengre perioder på landsbygda i områder der japansk encefalitt er endemisk eller epidemisk. Opphold utendørs, spesielt i nærheten av rismarker og etter mørkets frembrudd medfører økt risiko, også ved kortvarige opphold. Et enkelt stikk av en infisert mygg er nok til å overføre smitten. Smitterisikoen reduseres ved generelle tiltak mot myggstikk.

Vaksinasjon

Vaksine mot japansk encefalitt anbefales ved opphold på 30 dagers tid eller mer i endemiske områder utenfor storby i sykdomssesongen. Vaksinasjon kan vurderes før kortere opphold under spesielle forhold med økt risiko for smitte (griserøkt, fugletitting i våtmarksområder). 
Vaksinen settes intramuskulært med en dose på dag 0 og dag 28.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/japansk-encefalitt.aspx
Kikhoste

Kikhoste skyldes bakterien Bordetella pertussis. Den angriper primært trachea og bronkier. Inkubasjonstiden er 5–21 dager (oftest 7–10 dager) og følges av et katarralsk stadium (forkjølelse) på en ukes tid. I typiske tilfeller inntrer karakteristiske hosteanfall med kiking (paroksysmalt stadium), som kan vare opptil 2-3 måneder (hundredagershoste). Forløpet er ofte ukarakteristisk hos personer som tidligere er vaksinert, eller har gjennomgått sykdommen.

Sykdommen smit­ter ved dråpe­smitte. Den er mest smittsom i det katarralske stadiet og de første par ukene etter at de typiske hosteanfal­lene er begynt, eller inntil 5 dager etter påbegynt antibiotikabehandling. Også delvis immune personer med subklinisk sykdom kan være smittespredere. Spedbarn er mottagelige for syk­dommen fra fødselen fordi lite kikhosteanti­stoffer fra moren passerer placenta.

Hosteanfallene kan ledsages av brekninger. Kompli­kasjoner som pneumoni, atelekta­ser, bronkiekta­sier, emfysem, otitt og vekt­tap er ikke sjeldne. Hypoksemi under hosteanfall kan føre til hjerne­skade. Sykdommen er alvorligst hos spedbarn, som kan dø under hostean­fall. Pertus­sisencefalo­pati kan opptre i 3.-6. sykdomsuke.

Før vaksinen ble innført i barnevaksina­sjonsprogrammet i 1952 gjennomgikk nesten alle kikhoste i barnealder. Deretter gikk insidensen ned, og har variert noe gjennom årene. Hos barn under 2 år ble det lenge meldt bare 15 til 35 kikhostetilfelle årlig. Innføring av nye diagnostiske metoder fra 1995/96 medfører at mistenkte tilfeller nå kan bekreftes ved serologiske prøver. Fra 1997 har antall meldte tilfeller økt betydelig, og det har vist seg at Norge har høy og kanskje stigende forekomst av kikhoste. De fleste meldte tilfellene er hos skolebarn, tenåringer og voksne, men det er også økt forekomst hos ufullstendig vaksinerte spedbarn og småbarn.

På verdensbasis er antall tilfeller av kikhoste blitt betydelig redusert siden 1960-tallet, men fortsatt regner Verdens helseorganisasjon med 40 millioner tilfeller og ca. 300 000 dødsfall årlig i verden.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot kikhoste inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. 
De som er basisvaksinert bør få oppfriskningsvaksine hvert 10 år.
Oppfriskningsvaksine mot kikhoste gis sammen med vaksinasjon mot difteri, tetanus og ev. polio i en injeksjon.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/kikhoste.aspx
Kolera

Kolera er en akutt diarésykdom som skyldes enterotoksin produ­sert av bakterien Vibrio cholerae. Mikroben har sitt naturlige reservoar i vann, særlig i salt- og brakkvann i tempererte og tropiske strøk hvor den er knyttet til alger og zooplankton. Hos virveldyr er mennesket eneste kjente vert. Smitte­måten er fekaloral. Smittespredning skjer gjennom urent drikkevann, skalldyr, rå fisk, forurensede grønnsaker/frukt mm. Inkuba­sjons­tiden er vanligvis 2-5 dager, men kan ved stor smittedose være så kort som noen timer.

Sykdom som skyldes den klassiske biotypen av Vibrio cholerae, har vært endemisk i Ganges-deltaet i Vest-Bengal og Bangladesh i minst 200 år og har ført til epidemier og globale pande­mier. Den sjuende pandemien startet i 1961 og skyldes biotype El Tor. I november 1992 opptrådte epidemier av en ny serogruppe (Vibrio cholerae O139) i India og Bangladesh. Den har bare i begrenset grad spredt seg videre.

Kolera er nå utbredt i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Også i Øst-Europa (Albania, Romania, Ukraina) har det opptrådt kolera på 1990-tallet. Selv i endemiske områder har imidlertid reisende svært liten risiko for å smittes med sykdommen, fordi det trengs stor bakteri­emengde for å fremkalle sykdom. Viktigste forebyggende tiltak er å unngå forurenset drikkevann. Normal pro­duksjon av magesyre beskyt­ter mot kolera.

Sykdommen karakteri­seres ved plutselig innset­tende store, vandige diareer med eller uten oppkast. Dehydre­ring, metabolsk acidose og sjokk kan utvikle seg raskt, og føre til døden i løpet av timer. Med raskt inn­satt korrekt behand­ling (væske og elektrolytter) er imid­lertid døde­ligheten under 1 %. Milde til­feller og asymptomatisk infeksjon er vanlig.

Vaksinasjon

Ved reise til områder hvor kolera forekommer, anbefa­les vaksi­nasjon for: Personer som skal leve under dårlige hygieniske forhold. Personer som mangler magesyre eller bruker antacida. Hjelpepersonell ved krig eller naturkatastrofer.
Basisvaksinasjon for voksne og barn over 6 år: 2 perorale doser med 1-6 ukers intervall. 
Barn 2-6 år: 3 doser med 1-6 ukers intervall.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/kolera.aspx
Lungebetennelse

Streptococcus pneumoniae er en Gram-positiv bakterie omgitt av en polysakkaridkapsel som er bakteriens viktigste virulensfaktor. Over 90 serotyper er kjent. Noen av serotypene er hyppigere årsak til sykdom enn andre. Det er forskjell på hvilke serotyper som dominerer i ulike aldersgrupper og ulike geografiske områder.

Pneumokokker forårsaker ”klassisk” lungebetennelse som blir særlig alvorlig ved samtidig bakteriemi/septikemi, og er en av de hyppigste årsakene til bakteriemi, septikemi og bakteriell meningitt. Systemisk pneumokokksykdom (sepsis og meningitt) har en letalitet på 10 – 40 % og rammer særlig småbarn og eldre. Årlig meldes 800 – 1000 tilfeller av systemisk pneumokokksykdom. Forekomsten hos barn under 10 år har økt fra 60-70 tilfeller midt på 1990-tallet til over 100 tilfeller per år de siste årene, og bortimot to tredeler av disse tilfellene er hos barn under 2 år. De fleste barna som rammes av alvorlig pneumokokksykdom er tidligere friske og har ingen kjente disponerende faktorer.

Pneumokokker er oftere årsak til mindre alvorlige, ikke-invasive infeksjoner, slik som bihulebetennelse (sinusitt) og mellom­ørebetennelse (otitis media). Det er beregnet at 30-50 % av bakterielle sinusitter og otitter skyldes pneumokokker. Pneumokokker hører til menneskets normalflora i hals og tonsiller, og finnes i halsen hos friske personer, spesielt hyppig hos barn.

Personer som har fjernet milten eller har dårlig miltfunksjon er spesielt utsatt for alvorlige pneumokokkinfeksjoner ved at de rammes hyppigere, ofte har rask utvikling av sepsis og har alvorligere prognose enn andre. I denne gruppen er dødeligheten av sykdommen så høy som 30 – 60 %.

Vaksinasjon

To prinsipielt forskjellige typer pneumokokkvaksiner er tilgjengelig. Konjugert pneumokokkvaksine: Til spedbarn i henhold til det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet. Pneumokokkpolysakkaridvaksine: Aktuell for svekkede personer og personer > 65 år.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/lungebetennelse.aspx
Meningitt

Meningokokker (Neisseria meningitidis) er gramnegative diplokokker. De patogene meningokokkene deles inn i serogrupper etter type kapselpolysakkarid. I Norge og andre europeiske land er serogruppene  B og C årsak til om lag 90 % av tilfellene.  I Afrika, særlig i ”meningittbeltet” sør for Sahara som har nesten årlige meningokokkepidemier, pleier serogruppe A å være dominerende. De siste årene er det registrert flere serogrupper i samme utbrudd.

Meningokokkene sprer seg ved kontakt- eller dråpesmitte. Smittekilden til sykdomstilfellene er oftest friske personer. Friske bærere kan ha bakteriene i halsen i flere måneder. Som sykdom er meningokokkinfeksjon ikke mer smittsom enn andre luftveisinfeksjoner.

Inkubasjonstiden er 2–10 dager, vanligvis 3-4 dager. De forskjellige serogruppene gir samme sykdomsbilde. Typisk opptrer meningokokkinfeksjon som invasiv sykdom med meningitt og/eller septikemi. Sykdommen kan i løpet av få timer utvikle seg til en livstruende tilstand. Dødeligheten er omtrent 10 %, og høyest ved septikemi. Omtrent 20 % av pasientene får varige følgetilstander som døvhet, hodepine, tretthet og konsentrasjonsvansker. Mildt sykdomsforløp forekommer også.

Vaksinasjon

Reise til områder med høyere forekomst av sykdom forårsaket av aktuelle serogrupper, spesielt ved epidemi av gruppe W135-sykdom. Enkelte land har i perioder krevd vaksinasjon før innreise. Det er forskjellige meningokokkvaksiner, etter hvor reisemålet er.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/meningitt.aspx
Polio

Poliomyelitt (polio) forårsakes av poliovirus av type 1, 2 eller 3. Sykdommen begynner med akutt infeksjon av mage/tarmkanalen. De fleste tilfellene forløper subklinisk, eller med lette symptomer som feber, katarralia, muskelsmerter eller kvalme og oppkast. Hos noen få (ca. 1 av 1000 i småbarnsalder og 1 av 100 i voksen alder) opptrer en alvorligere sykdom med hjernehinnebetennelse og/eller lammelser. Mennesker er eneste reservoar for poliovirus.

På begynnelsen av 1950-tallet var det store polioepidemier her i Norge, med over 2000 tilfeller av lammelser og/eller hjernehinnebetennelse i 1951 og nesten 1000 tilfeller i 1950 og 1953. Dødeligheten var om lag 10 %. Sykdommen kom raskt under kontroll i Norge etter at vaksinen ble tilgjengelig skoleåret 1956/57. Det har ikke forekommet poliosmitte her i landet siden 1969, men det har vært enkelte importerte poliotilfeller.  For å hindre at sykdommen introduseres igjen, er det viktig å sikre vaksineimmunitet hos så mange (over 85 %) at viruset ikke får noen mulighet til å spre seg.

Sykdommen er nå i rask tilbakegang, og er utryddet fra flere regioner.  Europa ble erklært poliofritt i juni 2002. Et begrenset antall land (indiske subkontinent og Afrika) har fremdeles endemisk polio. Uvaksinerte personer kan bli smittet under reiser og smitte andre uvaksinerte etter hjemkomst. Så lenge det finnes polio i verden, er høy vaksinasjonsdekning og god sykdomsovervåkning helt nødvendig. Ganske store utbrudd av poliomyelitt har forekommet i land som har vært uten polio i mange år.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot polio inngår i barnevaksinasjonsprogrammet.
De som er basisvaksinert bør få oppfriskningsvaksine hvert 10 år.
Vaksinasjon mot polio gis som enkeltvaksine, eller sammen med vaksinasjon mot difteri, tetanus og kikhoste i en injeksjon.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/polio.aspx
Rabies

Rabies skyldes et Lyssavirus  som gir encefalomyelitt hos varmblodige dyr. Rabies er primært en sykdom hos dyr, men kan også smitte til mennesker. Spyttet hos smitteførende dyr inneholder virus i varierende mengde. Bitt av rabid dyr er vanligste smittemåte. Smitte ved at virusholdig spytt kommer på slimhinner forekommer i sjeldne tilfeller. Virus kan ikke overføres gjennom hel hud.

Inkubasjonstiden varierer med bittsted og smittedose og er vanligvis 2 - 12 uker, men kan variere mellom 4 dager og flere år. Inkubasjonstiden er spesielt kort ved bitt eller sår på ansikt, hode, hals, armer, hender, ved multiple bitt, og ved bitt hos små barn.

Sykdommen debuterer med smerter eller parestesier rundt bittstedet, feber, hodepine og sykdomsfølelse. Deretter følger uro og angstanfall, smertefulle spasmer som utløses av forsøk på å spise eller drikke, krampeanfall og ofte perioder med voldsom oppførsel. Mellom anfallene er pasienten klar og orientert. Hvis pasienten ikke dør under krampeanfallene, utvikles etter hvert koma og lammelser. I ca 20 % av tilfellene utvikles lammelser og koma uten forutgående fase med kramper. Sykdommen varer sjelden mer enn 4-5 dager og er alltid dødelig.

Rabies forekommer i de fleste land i verden. De nordiske land (unntatt Svalbard), Storbritannia, Spania, Portugal, enkelte andre øyer og halvøyer, Australia, New Zealand og Antarktis er for tiden rabiesfrie. Alle pattedyr er mer eller mindre mottakelige for sykdommen. Rev og annet småvilt er viktigste smittereservoar i industrialiserte land. I utviklingsland er hunden viktigste smittekilde for mennesker. Smitte fra andre husdyr (katt, kyr) forekommer også. 

Vaksinasjon

Preeksponeringsvaksinasjon (forebyggende): Basisvaksinasjon består av tre doser gitt på dag 0, 7 og 28. Posteksponeringsvaksinasjon (som behandling): Så raskt som mulig (helst i løpet av minutter) må såret rengjøres grundig med såpe og rikelig (gjerne rennende) vann.
Behandling med vaksine og eventuelt spesifikt immunglobulin påbegynnes så fort som mulig, helst umiddel­bart.
Posteksponeringsvaksinasjon av tidligere basisvaksinerte: Én dose i.m. i deltoidmuskelen på dag 0 og 3 (i alt to doser). Immunglobulin er ikke indisert.
Posteksponeringsvaksinasjon av tidligere uvaksinerte:
 Én dose i.m. i deltoidmuskelen på dag 0, 3, 7, 14 og 30 (i alt fem doser). Humant rabiesimmunglobulin settes samtidig med første vaksinedose.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/rabies.aspx
Rotavirus

Rotavirus er en vanlig årsak til gastroenteritt hos spedbarn og småbarn. Sykdommen forløper typisk med feber, oppkast og vandig diaré, og kan i alvorlige tilfeller føre til alvorlig dehydrering og dødsfall. Rotavirus er årsak til 20-70 % av sykehusinnleggelser på grunn av diaré både i industrialiserte land og i utviklingsland.
Kontaktsmitte fra person til person er vanligst. Smittemåten er sannsynligvis oftest fekaloral, men luftveissmitte kan forekomme. Virus finnes i sekret fra luftveiene. Smitte gjennom forurenset drikkevann forekommer i sjeldne tilfeller.

Både i industrialiserte land og i utviklingsland infiseres de fleste barn med rotavirus i løpet av de 2-3 første leveårene. Forekomsten av klinisk sykdom er høyest i aldersgruppen 6-24 måneder. Gjennomgått infeksjon gir immunitet mot samme serotype og en viss beskyttelse mot alvorlig sykdomsforløp ved senere rotavirusinfeksjon. Hos voksne gir rotavirusinfeksjon vanligvis milde eller ingen symptomer.

Vaksinasjon

Profylakse mot gastroenteritt forårsaket av rotavirus hos spedbarn fra 6-ukersalder. Vaksinasjon er aktuelt for spedbarn som skal ha langvarig opphold i land med høyere forekomst av diaré og høyere spedbarnsdødelighet. Vaksinen skal gis peroralt. Fullvaksinasjon består av to doser med minst 4 ukers intervall. Første dose kan gis fra 6 ukers alder. Begge dosene bør helst gis før 16 ukers alder, og må være fullført ved 24 ukers alder. Boosterdoser senere er ikke aktuelt.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/rotavirus.aspx
Skogflåttencefalitt (TBE)1

Skogflåttencefalitt kalles også Tick Born Encephalitis (TBE) eller Frühsom­mer-Menin­go-Enzephalitis (FSME), og er en  zoonose som av og til rammer mennesker. Sykdommen skyldes TBE-virus som tilhører flavivirusgruppen. Skogflåtten Ixodes ricinus er virusreservoaret. Viktigste mellomvert i forbindelse med smitte til mennesker er smågnagere og annet småvilt. Virus overføres ved bitt av skogflåtten, og overføres også fra befruktet hunnflått til egg, larver og nymfer. TBE-virus kan også overføres mellom flått dersom de suger blod fra samme dyr samtidig, og i tett nærhet av hverandre. Viktigste TBE-virus er nært beslektet med "Russian Spring and Summer Ence­phalitis" (RSSE) eller "Eastern subtype" av TBE-virus, som kan gi alvorligere sykdom.

Smitteoverføring foregår i mildt vær, vesentlig fra april-mai til utpå høsten. Inkubasjonsti­den kan variere fra få dager til flere uker. De fleste infeksjoner med TBE-virus forløper uten tegn på sykdom. Typisk sykdomsforløp har et prodromalstadium med feber, hodesmerter og muskelsmerter i noen dager. Etter et like langt fritt intervall følger det meningoencefalittiske stadiet med høyere og mer langvarig feber, verre hodesmerter, uvelhet, brekninger, nakkestivhet, muskelsmerter og påvirket allmenntilstand. Dette rammer omtrent 30 % av de smittede.  Lammelser oppstår hos ca. 10 % av dem som får  encefalitt. Rekonvalesensen er langvarig. De fleste helbredes uten mén, mens noen får nevrologiske følgetilstan­der. Letaliteten er ca 1 % i Vest-Europa.

Smitteoverføring forekommer særlig i dalområder med tett vekslende vegetasjon med kratt og frodig underskog i områder hvor vintrene ikke er for kalde. Skogflåttencefalitt er endemisk i flekkvise områder av Sentral- og Øst-Europa (Russland, Polen, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Sør-Tyskland). Noe mildere former finnes rundt Østersjøen (spesielt Baltikum, Ålandsøyene, Gotland, Bornholm, deler av Stock­holms skjær­gård og Mälaren). Sykdom­men forekommer i svært begrenset grad i Agderfylkene i Norge. Skogsarbeidere og landbruksar­beidere i endemiske områder er mest utsatt for smitte. Sykdommen er sjelden hos barn under 3 år.

Det finnes ingen spesifikk behandling mot skogflåttencefalitt. Skogflått overfører også borreliainfeksjon, som er en bakteriell infeksjon og kan behandles med antibiotika. Vaksinen beskytter bare mot skogflåttencefalitt, ikke mot andre flåttbårne infeksjoner.

Vaksinasjon  

Anbefales ved friluftsaktivitet i skogområder i de land der smitten forekommer (f. eks. aktuell for orienteringsløpere, skogsarbeidere, personer som skal gå fottur eller ligge i telt osv.).
Risikoen for smitte kan variere betydelig innenfor små områder. 
Basisvaksinasjon består av 2 doser med 1 - 3 måneders intervall.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/skogflattencefalitt.aspx
Stivkrampe (Tetanus)

Tetanus skyldes toksin fra bakterien Clostridium tetani. Bakteriesporer kommer inn i kroppen gjennom forurenset sår og formerer seg ved anaerobe betingelser i det skadede vevet. Toksinproduksjon kan komme i gang i løpet av seks timer hvis bakterien har gode vekstforhold. Inkubasjonstiden for sykdom er oftest mellom 3 dager og 3 uker, men kan være lenger. Det er kortere inkubasjonstid og mer dramatisk sykdomsforløp jo høyere smittedosen er og jo bedre betingelsene for toksinproduksjon er.

Sykdommen starter typisk med muskelstivhet i kjevene, så i nakke og rygg, og etter hvert smertefulle spasmer. Selv med optimal sykehusbehandling er dødelig­heten høy.

Smittestoffet finnes utbredt i naturen (øvre del av jordsmon­net) og i tarmkanalen hos en rekke dyr. I Norge er tetanus et tallmessig lite problem med 0-2 meldte ­tilfeller årlig. Oftest rammes uvaksinerte personer. Tetanus forekommer hyppigere i strøk med varmere klima. Gjennomgått sykdom gir ikke immunitet.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot tetanus inngår i barnevaksinasjonsprogrammet.
De som er basisvaksinert bør få oppfriskningsvaksine hvert 10 år.

Oppfrisknigsvaksine mot tetanus gis sammen med vaksinasjon mot difteri, eller difteri, kikhoste og ev. polio i en injeksjon.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/tetanus.aspx
Tuberkulose

Tuberkulose hos mennesker skyldes infeksjon med Mycobacterium tubercu­losisMycobacterium africanum eller Mycobacterium bovis. Den vanlige smittemåten er dråpesmitte fra en person som hoster opp bakterier. Sykdommen angriper oftest lungene, men kan angripe ethvert organsystem. Nest etter lungene angripes oftest lymfeknuter, urin- og kjønnsorganer, bein/ledd, bukhinne, tarm, hud og sentralnervesystem. Forekomsten av tuberkulose i Norge er lav og var fallende til 1997, men det har vært en viss økning de senere år grunnet økt innvandring fra endemiske områder. Her i landet meldes ca. 250-350 nye tilfeller årlig.

Globalt rangeres tuberkulose som et av de største helseproblemene, sammen med malaria og hiv.

Vaksinasjon

BCG-vaksinasjon anbefales nå for barn og voksne som skal reise til land med høy forekomst av tuberkulose i mer enn tre måneder og ha tett kontakt med lokalbefolkningen.
BCG-vaksinasjon består av én enkelt dose som settes intrakutant.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/tuberkulose.aspx
Tyfoidfeber

Tyfoidfeber skyldes bakterien Salmonella typhi og er en alvorlig systeminfeksjon med langvarig feber og påvirket allmenntilstand. De fleste av de andre vel 2000 serotypene av Salmonella gir lokal infeksjon i mage/tarmkanalen. Inkubasjonstiden for tyfoidfeber er 1-3 uker avhengig av smittedose. Alle syke personer skiller ut bakterien i faeces og urin (eventuelt også i oppkast og puss) i løpet av sykdom­men. Omtrent 10 % av tyfoidpasientene skiller ut bakterien i 3 måneder etter den akutte sykdommen, og noen blir kroniske bærere. Det har vært antatt at sykdommen er sjelden hos barn under 5-6 år, men trolig er subklinisk og atypisk  sykdom vanlig i endemiske områder.

Smitte skjer vesentlig gjennom mat og drikke som er forurenset med ekskrementer fra pasient eller frisk smittebærer. Sykdommen kan opptre i alle land, men er mest utbredt i tropiske og subtropiske strøk. I Norge opptrer tyfoidfeber vanligvis som importerte enkelttilfeller, men utbrudd rundt bærere kan forekomme.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot tyfoidfeber kan gis som en injeksjonsvaksine 14 dager før avreise. Alternativt kan vaksine gis som tre enterotabletter over fem dager. Revaksinering innen 3 år.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/tyfoidfeber.aspx
Sykdommer som overføres via mygg

Følgende sykdommer overføres via mygg (mosquitos). Her kan man også benytte produkter som myggnetting, olje mm

Chikungunyavirus

Chikungunyavirus-sykdom, eller Chikungunya-feber, er en virussykdom som overføres med enkelte mygg fra slekten Aedes som biter også på dagtid. Sykdommen forekommer normalt i deler av Afrika, det indiske subkontinent og i Sørøst-Asia. I 2005 og 2006 var det et større utbrudd på øyer i det indiske hav bl.a. La Réunion, Mauritius, Seychellene og Madagaskar. Det første utbruddet i Europa ble rapport sommeren 2007 i Ravenna-provinsen i Nord-Italia. Chikungunyaviruset er et arbovirus (alfavirus i Togavirusfamilien). Hovedreservoar er aper, men andre dyrearter kan også være infiserte. Mennesker kan også være kilde for videre spredning av viruset i områder hvor de riktige myggartene finnes. Det er ikke kjent at den aktuelle myggarten finnes i Norge.

Andre beslektete virus i alfavirusgruppen gir liknende sykdomsbilde med feber, leddsmerter og utslett. Blant disse sykdommene er: Bærplukkersykdom eller Ockelbosjukan som forekommer i Norden. Sindbisfeber, som forekommer i Afrika, Asia, Australia og Europa og «Ross River»-feber som forekommer i Australia.

Smittemåte er gjennom bitt av ulike arter Aedes-mygg, spesielt er Aedes albopictus og Aedes egypti en effektiv vektor. De aktuelle myggartene stikker spesielt på dagtid. Smitter ikke fra person til person.

Inkubasjonstid:1-12 dager, vanligvis 4-7 dager.

Symptomer og forløp

Feber, hodepine, ledd- og muskelsmerter. Hos normalt friske personer vil sykdommen normalt gå over av seg selv. Gravide, personer med nedsatt immunforsvar og andre med alvorlige kroniske sykdommer kan få mer alvorlig sykdom som lunge- og hjertesvikt og infeksjon i sentralnervesystemet.

Forebyggende tiltak

Ved opphold i endemiske områder bør man unngå myggstikk ved påkledning, myggmidler og myggnett. Det anbefales å tildekke kroppen godt med sokker, langbukser og langermete plagg samt å bruke myggmidler som inneholder dietyltoluamid (DEET) eller tilsvarende på huden. Gravide, personer med nedsatt immunforsvar og andre med alvorlige kroniske sykdommer må være spesielt nøye med slik myggstikkprofylakse og bruk av myggnett. Det finnes ingen vaksine.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/chikungunya.aspx
Denguefeber

Denguefeber er en sykdom forårsaket av et flavivirus som overføres med mygg.

Myggartene som overfører viruset, oppholder seg gjerne i og rundt tettsteder og byer og stikker – i motsetning til mygg som overfører malaria – vanligvis på dagtid. Fire serotyper av viruset er kjent. Infeksjon med en subtype gir livslang immunitet mot samme subtype, men ikke immunitet mot andre serotyper. Mennesker og aper er reservoar for dengueviruset.

Denguefeber har de siste årene vært på frammarsj i store deler av verden, og er i dag den vanligste myggoverførte sykdom i verden. Sykdommen forekommer i dag endemisk i mer enn 100 tropiske og subtropiske land, og er en helserisiko for ca. 40 % av verdens befolkning. Verdens helseorganisasjon beregner 50 millioner nye tilfeller årlig på verdensbasis, og at sykdommen årlig forårsaker ca. 13 000 dødsfall. Sykdommen opptrer oftest i regntiden og rammer hovedsakelig den lokale befolkningen, mest barn, i urbane områder. Grunnen til at flest barn rammes hos den lokale befolkningen er antagelig at de voksne er mer motstandsdyktig ved at man har blitt eksponert for sykdommen tidligere i livet. Urbanisering i fattige land, med dårlig boforhold og vannforsyning samt problemer med avfallshåndtering, er faktorer som øker myggpopulasjonen og overføring av sykdom. Avfallsprodukter som plastkanner og bildekk hvor regnvann samles er ideelle forhold for øking av myggbestanden. De senere årene har utbrudd spesielt forekommet i land på det indiske subkontinent, Sørøst-Asia (inkludert Thailand), Karibia og Sør-Amerika (spesielt Brasil). 

Symptomer og forløp 

Feber, hodepine, retrobulbære smerter, kraftige muskel- og leddsmerter og makulopapuløst hudutslett. Lang rekonvalesenstid, ofte med depresjon og håravfall. Små barn utvikler vanligvis kun moderat feber og utslett. Ved DHF blødningstendens i form av nese-og munnblødninger, petekkier og utvikling av sjokk. Denguefeber er sjelden dødelig, mens DHF har en letalitet på opptil 30 %.

Dengue hemoragisk feber (DHF) og dengue sjokksyndrom (DSS), er samme infeksjon, men med hhv. blødninger, alvorligere sykdomsbilde og sirkulatorisk kollaps. 5-10 % av denguefeber utvikler seg til DHF/DSS. Alle serotyper av denguefeber kan forårsake DHF/DSS, men subtype 2 er årsak til ca. 60 % av tilfellene, særlig etter tidligere infeksjon med subtype 1.                              

Forebyggende tiltak

Unngå myggstikk ved påkledning, myggmidler og impregnerte myggnett. Barn som ennå ikke beveger seg rundt selv, kan effektivt beskyttes ved å sørge for impregnerte myggnett over seng, vogn, lekegrind osv. Babykurv bør fôres med myggtett stoff. Myggmidler må brukes med omtanke hos barn, og midler med dietyltoluamid (DEET) bør bare brukes på mindre hudområder, og det bør velges lavere konsentrasjoner enn det som anbefales til voksne. Mygg tiltrekkes av lys i skumringen. Lyset bør derfor ikke slås på før dører og vinduer er lukket. Hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie. Myggen flyr sjelden høyere enn til annen etasje.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/denguefeber.aspx
Malaria

Malaria er en protozoinfeksjon som overføres til mennesker ved stikk av infisert mygg. Mennesket er eneste smittereservoar av betydning for de fire humane formene av parasitten: Plasmodium falciparumPlasmodium vivaxPlasmodium malariae og Plasmodium ovale.

Inkubasjonstiden er fra ca. 12 dager til flere måneder. Det typiske forløp for syk­dommen er regelmessige feberanfall. P. falciparuminfeksjon (malign malaria) kan ha vedvarende høy feber og en rekke andre symptomer som ikke umiddelbart forbin­des med malaria.

Sykdommen er utbredt i store deler av Asia, Afrika, og strøk i Sør- og Mellom-Amerika. Storbyer og turiststeder er mala­riafrie i mange land i Sørøst-Asia og Sør-Amerika, men vanlig­vis ikke i Afrika og India. Høyfjellsområder er vanligvis malariafrie. Tross storstilt innsats i flere tiår er forekomsten av malaria på verdensbasis ikke redusert.
Malaria hos gravide kan ofte få spesielt alvorlig forløp både for moren og fosteret. Gravide bør derfor frarådes å oppholde seg i områder med betydelig forekomst av klorokinresistent malaria. Det samme gjelder barn under 2 år, fordi de kan være vanskelige å behandle om de får malaria.

Malariaforebyggende tiltak

Foreløpig er ingen vaksine mot malaria tilgjengelig. Forebyggende tiltak består av medikamentbruk og beskyttelse mot myggstikk. Medikamentresistens hos parasittene er et økende problem som medfører at forebyggelse og behandling stadig blir vanskeligere.

Myggstikkbeskyttelse

Den som unngår myggstikk, blir ikke smittet av malaria. Risikoen for å bli infisert med malariaparasitten øker med antall myggstikk. Det er derfor viktig at man har god myggstikkprofylakse ved reise til malariaområder

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/malaria.aspx
Andre tropiske sykdommer
Schistosomiasis

Markinfeksjon som vanligvis gir kronisk sykdom og er svært utbredt i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Sykdommen kalles også bilharzia eller sneglefeber pga. den rolle snegler spiller i spredningen.

Sykdommen forårsakes av ikten Schistosoma som er en flatmark og som penetrerer hud og akkumuleres i blodårer i tarmen og urinblære. Symptomer og sykdom oppstår hos mennesker ved at larver når blodsirkulasjonen og gir kraftige allergiske reaksjoner, og ved at utviklete mark deponerer egg i indre organer og gir opphav til kroniske plager, inkludert kreftutvikling.

Tre forskjellige typer av ikten er beskrevet:

S. mansoni som angriper tarm og lever og finnes i Afrika, Midtøsten, Karibia og Sør-Amerika. 
S. haematobium som gir urinveisplager og finnes i Afrika og Midtøsten.  
S. japonicum som også angriper lever og tarm og finnes i Asia, spesielt Kina, Filippinene og Thailand. Katyama-feber gir et akutt sykdomsbilde som kan være dødelig og er vanligvis forårsaket av S. japonicum.

Reservoar for S. mansoni og S. haematobium er mennesker, reservoar for S. japonicum er mennesker og en rekke dyrearter. 

Mennesker er vanligvis hovedvert for ikten, og infiserte personer kvitterer egg fra urin og feces. Overføring av ikten skjer ved at personer oppholder seg i ferskvann som er forurenset med feces fra infiserte personer. Egg utvikler seg til et larvestadium som vokser videre i vannsnegler. Ved neste larvestadium (cerkarier) forlater de sneglene og smitter gjennom hud og slimhinner til nye personer som oppholder seg i vannet.

Allergiske reaksjoner etter ca. 1 måned med feber, generelle smerter, diaré eller kløende utslett. Varighet flere uker eller måneder. Kroniske plager etter 3-6 måneder med blodig urin, smerter og vannlatningstrang ved S. haematobium, hovedsakelig diaré og magesmerter ved de andre typene. Kronisk sykdom kan forårsake lever- eller nyresvikt og utvikling av tykktarms- og blærecancer. Tilfeller diagnostisert i Norge kan ofte mangle de klassiske tegn og kun ha trøtthet eller anemi som hovedsymptom.

Forbyggende tiltak

Unngå bading og vassing i elver og ferskvann i endemiske områder. Etter bading i ferskvann i endemiske områder bør man tørke seg raskt og helst dusje. Bading i klorert vannbasseng medfører ingen smittefare.
Det finnes ingen vaksine.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/schistosomiasis.aspx
Trypanosomiasis (sovesyke)

Sykdom som forårsakes av trypanosomparasitter. Dette er flagellater som overføres til mennesker gjennom insektbitt. Trypanosomer forårsaker på verdensbasis to viktige sykdommer:

Chagas sykdom (amerikansk trypanosomiasis) forårsakes av Trypanosoma cruzi og forekommer kun på det amerikanske kontinentet. Reservoar for parasitten er mennesker og en rekke hus- og villdyr. Vektor er blodsugende teger som finnes i områder med dårlig hygiene og boligstandard. Sykdommen forekommer endemisk i 21 land, i et geografisk område som strekker seg fra det sørlige USA til det sørlige Argentina. Verdens helseorganisasjon regner med 16-18 millioner infiserte mennesker på verdensbasis, og at ca. 25 % av Latin-Amerikas befolkning er utsatt for sykdommen. Verdens helseorganisasjon beregner at sykdommen på verdensbasis forårsaker ca. 20 000 dødsfall årlig.

Sovesyke (afrikansk trypanosomiasis) forekommer endemisk bare i Afrika og forårsakes av Trypanosoma brucei gambiense i Vest- og Sentral-Afrika og Trypanosoma brucei rhodesiense i Øst- og Sør-Afrika. Reservoar for parasitten er for T.b.gambiense hovedsakelig mennesker, sjelden hus- og villdyr. For T.b.rhodensiense er reservoar ville dyr. Vektor er tsetsefluen (glossina). som er dobbelt så store som husfluer og likner "brems" eller store "klegg". De angriper i store svermer og gir smertefulle bitt. Under 10 % av tsetsefluene er smittet av trypanosomer, selv under utbrudd.

Sovesyke rammer både mennesker og husdyr og forekommer endemisk i 36 land sør for Sahara, hovedsakelig på landsbygda. Verdens helseorganisasjon beregner ca. 200 000 tilfeller årlig på verdensbasis, ca. 50 millioner mennesker i disse områdene er risikoutsatt og at sykdommen årlig forårsaker ca. 65 000 dødsfall. Mest utsatte land er Tanzania, Uganda, Angola, Demokratiske republikk Kongo, Kongo (Brazzaville) og Den sentralafrikanske republikk. Sykdommen rammer hovedsakelig lokalbefolkningen som sporadiske tilfeller, men kan også opptre epidemisk. Turister blir sjelden smittet.

Forebyggende tiltak

Den eneste måten å beskytte seg mot sovesyke er å unngå bitt av tsetsefluer. Myggmidler har ingen effekt. Fluen biter om dagen. De holder seg ofte i tett buskas, men kan forfølge mål i bevegelse (dyr, biler). Man kan i noen grad unngå deres oppmerksomhet ved å kle seg i naturtro, lyse farger i kakistoff med noe tykkelse som de ikke kan trenge igjennom. Lokalbefolkningen vet som regel hvor det er mest tsetsefluer, slik at man kan unngå disse ved å følge lokale råd. Ved minste mistanke om tilstanden bør turister ta kontakt med lokalsykehus for å få utført et blodutstryk. Finner man parasitten, er det livsviktig å komme seg raskest mulig hjem til behandling. Det finnes ingen vaksine.

Kilde: https://www.vaksinekart.org/sykdom/sovesyke.aspx

Helsetjenester Vest Reisevaksiner AS
Sartorvegen 8, 2 etasje
v/ Sartor Storsenter
5353 Straume
Tlf: 56 32 08 20
Fax: 56 32 08 21
reisevaksine@helsetjenestervest.no

LUKK